KUNSTHUSET
I ØRSTA
ROMMET MELLOM
36 OG 38
Slik man (eller et kunstverk) blir møtt sier kanskje mer om betrakteren enn mennesket/objektet. Uten å avsløre alle mine tanker om prosessen har jeg kanskje likevel på mange måter nå ødelagt mine intensjoner med kunsten - nysgjerrigheten og avsløringene om betrakteren, men håpet om åpenhet veier tyngre. Tenk om vi bare kunne vært mennesker. Forenklet og naivt, men alt begynner med en tanke. Dette er ikke et forsøk på å si noe om rett og galt, hvordan det skulle eller burde være, jeg møter like mye meg selv på begge sider, men jobber alltid med tanken om å møte alle mennesker likt. Work in progress.
ØYRALANGS
Begynnelsen
Tanker om utilstrekkelighet vs. det å føle at man har noe å bidra med, men ikke slipper til. Man blir ikke sett hørt for den man er pga. påtatt og gitte ytre faktorer.
På en måte er alt jeg gjør et slags selvportrett i og med at prosessen er mine tanker, idéer, erfaringer, kunnskap, håndlag etc. Men så blir det kanskje mer betrakterens selvportrett fordi de vurderer det ut i fra sine tanker, interesser, verdier og erfaringer. Slik vi møter mennesker. Men. Jeg er ikke så opptatt av meg selv som person. Det er ikke et selvportrett sett gjennom et speil, det er mer samfunns- og kulturbetinget. Vi er opptatt av å kategorisere, organisere, plassere i boks. Oss og dem. Vi har en tendens til å bygge vår selvforståelse, og andres, på ytre ting. Ikke nødvendigvis bare utseende, men rollene vi har valgt eller gått tilfeldig inn i, som utdannelse, jobb, familie, økonomisk status osv. - vår sosiale bytteverdi. Vi kler oss med disse rollene. Vi er alle svært sammensatte mennesker, illudert ved bruk av biter i tekstil, og kan ikke passe i en og samme boks. Denne boksen vi konstruerer for å blant annet skape orden og tilhørighet, skaper kanskje like mye, om ikke mer, tvil og forvirring. Hadde f.eks den pågående debatten om kjønn og identitet eksistert hvis vi ikke var opptatt av plassere i boks? Detaljene, det ytre som vi først vurderer en person ut i fra, er utelatt. Det er også utelatt for å skape en følelse av innestengthet. Ikke av å være begrenset eller utilstrekkelig, men å bli det som følge av kultur og samfunnet vi lever i i dag. Trådene henger løst som et symbol på prosessen. Utvikling - som heller ikke kan plasseres da det er i bevegelse. Litt rufsete sydd, med varierte sting, som et bilde på oppløsning, det uperfekte. Ved å utelate visse detaljer prøver jeg å skape en følelse av det ukjente, som vi er så redde for. Den vender innover, tenker på seg selv. Naken, men påkledd i alle rollene og erfaringene.
UTE OG INNE
Utenfor sitter Hens som var begynnelsen på samarbeidet mellom Robert og Guro. På Øyralangs i 2022 stilte Guro ut skulpturen Hens foran kjempetuten i elvadalen som var avslutnigen på nådaprosjektet. Dette skulle vise seg å bli en interessant opplevelse av hvordan kunst i det offentlige rom blir tatt i mot. Hens har blitt mishandlet av barn i voksnes nærvær, fått brannvakten til å rykke ut, den er blitt stjålet av voksne nattestid og satt opp rundt om i Volda, ungdom har brukket nakken dens til latter og glede, og den har forsvunnet for så å dukke opp igjen litt mer sliten en før. Nå har den gjennomgått flere mer eller mindre inngripende operasjoner og er klar for nye oppdagelser og erfaringer om og sammen med mennesker. Ideen om å ta dette prosjektet inn i et galleri ble født.
Fortsettelsen
Hens kan ikke ta seg fram på egenhånd, men håper at noen vil ta hen med på hverdagslige eventyr. Hens er som andre, ørlitegrann selvopptatt, nå også med egen instagramkonto. Siden hen ikke har ansikt til å uttrykke seg med, munn til å snakke med, eller fingrer til å taste med har hen brodert brukernavn og passord i håndflatene, og håper at noen vil hjelpe hen å dele opplevelsen.
Om prosjektet
Jeg har vært så heldig å få samarbeide med Robert Steinnes om et kunstprosjekt som handler om kunst i det offentlige rom. Utstillingen står til 4. november og kan oppleves på kunsthuset i Ørsta.
Jeg stiller ut to verk; ett nytt og et gammelt. I den forbindelse har en av figurene mine fått navn og egen instagramkonto. @hensdiscovery #henselfie
Denne var opprinnelig del av en eksamensoppgave, en installasjon med flere deler.
EKSAMEN
VISUELL
KOMMUNIKASJON
WORK
IN
PROGRESS
Utstillingen
Fredag 13. oktober åpner Robert Steinnes ny utstilling i Volda og Ørsta kunstlag. Han stiller ut maleri og digitalt utarbeidede grafiske bilder der nye teknikker har blitt tatt i bruk. Mennesket står fortsatt i sentrum for hans produksjon. Nytt denne gangen er et samarbeid med Guro Konstanse Frønsdal som arbeider med skulpturer og installasjoner. Disse arbeidene berører noe helt vesentlig ved det å være menneske.
Guro er opptatt av taktilitet og at materialene skal ha sin egen handlende kraft. Tekstil er nært knyttet til oss, og bruk av ulike stoff og lær er med på å underbygge de menneskelige skulpturene som både skaper uro og undring. Robert har sammen med Guro arbeidet med et prosjekt som handler om hvordan vi møter kunst i det offentlige rom. Inne og ute. Guro studerer Kunst design og håndverk ved høgskolen i Volda der Robert til daglig også underviser.
